Aftenposten - original article
Jazz blir for snevert
Tekst: SVEIN ANDERSEN
Pianisten
Morten Qvenild spiller i The National Bank, er medlem av Solveig Slettahjells
Slow Motion Orchestra og har oppnådd strålende kritikker med
Susanna & the Magical Orchestra. Nå er han ute på egenhånd.
Sist
helg kom han hjem med tre Spellemannpriser. Selv har han sagt at priser
og kollegial anerkjennelse er én ting, men det som opptar Morten
Qvenild mest, er hvorvidt musikken treffer ham følelsesmessig.
Det og hvordan publikum oppfatter den.
- Det er litt vondt å ikke vite hva man betyr for folk. Man får
priser, og man blir selvfølgelig glad, men hva folk hjemme i stua
føler, vet man ikke. Det er litt sårt, sier Morten Qvenild.
Merkelapper.
Samtidig føler han at musikalske merkelapper er av liten verdi,
selve jazzbetegnelsen kan sogar være begrensende på publikum.
- Jazz er en slags fordekning. Det blir ofte om å gjøre å
gjøre det vanskeligst mulig. Når jeg forteller deg noe, sitter
jeg ikke med hånda for munnen. Det jeg formidler, skal rett ut.
Kompleksitetsgraden har ikke så mye å si. Det som er viktigst,
er at det er gjort med stor kjærlighet.
Ved siden av de fire forannevnte musikalske konstellasjonene har han en
fortid i både Jaga Jazzist og frijazz-/rock-trioen Shining. I disse
dager er det trioen In The Country og albumet "This Was The Pace
Of My Heart" som har førsteprioritet. Nå er det hans
egen musikk som er lagt i vektskålen.
- For meg er denne trioen like naturlig som The National Bank. Det er
de samme musikalske faktorene som gjelder. Det låter bare annerledes,
forklarer Qvenild.
- Vår folkemusikkbakgrunn er populærmusikken. Med denne trioen
er det mer en singer/songwriter-greie. Improvisasjonen er ikke så
fremtredende. Jeg vil sammenligne det vi gjør mer med Thomas Dybdahl
enn Herbie Hancock.
I kretsen av unge jazzmusikere i dag finnes det ingen musikalske stengsler.
- Vi er ingen konservatorer, miljøet sier vi har frihet til å
gjøre det vi vil. Det er ingen vits i å gjemme oss bort på
Herr Nilsen. Det skal ha innvirkning på de som lytter. Det er ingen
egoistisk greie.
Selvtillit.
Han trekker frem navn som Bob Dylan, særlig ham, og folk som Damien
Rice, Gillian Welch, Ryan Adams og de tidlige platene til Radiohead som
egne favoritter. Samtidig lager han musikk med en nyvunnet form for selvtillit,
men føler at han er i stadig utvikling som komponist.
- Selvtillit er en dynamisk greie. I dag har jeg funnet tryggheten som
komponist. Det finnes ingen snarveier. Det er lite fikse ideer ute og
går. Mest kun hardt arbeid. For fire år siden hadde jeg ingen
selvtillit, alt var dritvanskelig.
Som pianist er han sterkt påvirket av de klassiske pianistene Vladimir
Horowitz og Glenn Gould, og deres forhold til hvordan instrumentet låter.
- Klangen i instrumentet er viktig. Det er der du finner din egen stemme.
Qvenild er heller ikke blant de pianistene som dyrker det virtuose, snarere
tvert imot.
- Jeg er nødt til å spille så sakte at hver tone betyr
noe, at den har en funksjon. Ta tempoet ned til det nivået at man
har kontroll. Kall det gjerne samvittighetsfullt, alt blir mer detaljert
da, forklarer han.
- Jeg har øvd veldig mye, men hvorfor vise at jeg har øvd
i 3000 timer. Teknikken er bare et redskap, fortsetter han.
Musikk for folk.
- Min musikk er et sted mellom Konserthuset og Mono. Egentlig er jeg mer
opptatt av å ta det høyverdige ned til mitt nivå. Jeg
vil lage musikk for folk. Det er viktig å ha respekt for folks opplevelser
av musikken. Jeg lever av at folk liker det jeg gjør.
Til slutt kommer han med en liten betroelse.
- Hadde jeg kunnet synge, ville det vært vokal på alle sangene.
In
The Country er invitert til årets Vossajazz, og 7. april spiller
de på Blå
Publisert : 08.03.2005