Molde Jazz Festival 2004 - original article

JAZZTALENTFINALE  
Tekst: STEINAR KRISTIANSEN

  
Årets Jazzintro ble avsluttet i går kveld på Kulturhuset, og mens dette skrives sitter juryen sammen, og mens dette leses er resultatet kjent. La det være sagt med en gang – utgangspunktet er et rimelig høyt nivå, kanskje mest individuelt, blant musikerne i de utvalgte bandene.

Når ulikhetene kan høres, handler det mye om det musikalske materialet og ensembleutformingen. Det er selvsagt interessant å høre hva våre yngre talenter gjør, også hvor de kan ha sine kilder og inspirasjoner fra. Ettermiddagens to konserter med ”Kung Fu” og ”Platoon” ble på et vis preget av at tenorsaksofonisten Espen Reinertsen frontet begge, både med sin spillestil og delvis som komponist. Førstnevnte er en trio med Andreas Hamre (b) og Kenneth Kapstad (tr), hvor sistnevnte fanget oppmerksomheten. Med Erlend Slettevold (p), Andreas Amundsen (b) og Hermund Nygård( tr) ble det unektelig en hørbar stigning i programmet.

Trioens repertoar var av noe abstrakte karakter sammen med ikke for pregnante temaer, mens kvartetten bød på mer åpne og tydeligere uttrykk, dog med anstrøk av 60-tallets Blue Note kilder, ikke minst Wayne Shorter. Pianist Slettevold fortjente oppmerksomhet, og Reinertsens uttrykk fikk større spennvidde. Men begge bandenes musikk etterlot et visst inntrykk av å spille musiker-musikk.
 
Kveldens første konsert med trioen med det kanskje subtile navnet ”In the Country” - Morten Quenild (p), Roger Arntzen (b) og Pål Hausken (tr) – ble en klar fortsettelse av stigningen i programmet. Og man kunne nok si, i hvert fall etter siste tone, at trioens program var både dristig og velvalgt. Først en rolig, dvelende figur i piano og bass, så lange fri-rytmiske partier som gled over i raskt 4/4-tempo med overbevisende intensitet, før flere sekvenser med meget øreskjerpende og samtidig enkle temaer, bl.a. med Paul Bley som opphav, skapte en progresjon og dynamikk som overbeviste.

En kanskje overraskende låt med vokale bidrag fra musikerne vekket minner om at Django Bates kunne være i kulissene, og avslutningen med et tema som noen kunne assosiere med visemusikk fra nabolandet, var utsøkt. Men kilden var en viss Händel. Når det gjelder siste kandidat – ”Kobert” med vokalisten Ingrid Lode, Daniel Formo (orgel) og Erik Nylander (tr), ble det nok en smule skuffelse. Korte og noe skakke temaer, tidvis mye ord i tekstene, mer med ansatser til ”talking songs” enn egentlig vokale bidrag, og noe begrenset rolle til herrene i trioen – et noe uferdig uttrykk som godt kunne tåle mer kontante forsøk uten å tape budskap og originalitet i det musikalske grenselandet ”Kobert” beveger seg i. De siste låtene ga antydninger om at trioen har et potensiale i en slik retning. Men alt i alt en fin framvisning av hva som nå foregår blant de yngre musikerne i norsk jazz.


Publisert: 13.07.04